KRONISK STRESS
bilde privat |
Dette er det fjerde innlegget i serien om stress. Du kan finne tidligere innlegg her her og her.
KRONISK STRESS
Fram til nå har vi i utgangspunktet tatt for oss hva som skjer ved en akutt stressreaksjon i kroppen. Vi har sammenlignet stressreaksjonen med en superkraft som gir oss ekstra krefter når vi står ovenfor vanskelige og utfordrende situasjoner. En akutt stressreaksjon varer kun i minutter eller timer for så å etterfølges av en pause til hvile og innhenting der kroppen kan samle krefter og lade opp ”energisparekontoen” til neste stressreaksjon er nødvendig. I en stressreaksjon blir det sympatiske nervesystemet, gassen, satt i gang og det parasympatiske nervesystemet blir satt på pause, mens i en hvilefase styrer det parasympatiske nervesystemet.
En kronisk stressreaksjon derimot får man når stressreaksjonen varer over lang tid, over dager, måneder eller år, uten hvilepause til å hente seg inn igjen. I et kronisk stress fortsetter det sympatiske nervesystemet å kjøre på fullt hele tiden, kroppen har en konstant økt mengde av stresshormoner som gir høyere blodtrykk, anspente muskler og omfordeling av blod i kroppen og hjernen. Samtidig forsøker det parasympatiske nervesystemet å få livsviktige kroppslige funksjoner, som fordøyelse, vannlating og senking av blodtrykket, til å fungere som normalt. Det oppstår en ubalanse mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet der de begge forsøker å kjøre samtidig. Det blir som å prøve å tråkke på bremsen mens gassen fortsatt er i bånn.
Etter hvert vil kroppen få problemer med å utføre de oppgavene som parasympatikus står ansvarlig for og den kontinuerlige aktiveringen av sympatikus begynner å slite på kroppen. Det kan bli vanskelig å sitte stille og hvile og stadig flere hverdagslige aktiviteter virker utfordrende (og dermed aktiverer oftere og oftere stressreaksjon i kroppen!). Dette kan i det lange løp føre til mange både fysiske og psykiske helseplager som vi skal se nærmere på senere.
AVHENGIG AV STRESS
Når man har gjort en aktivitet blir man sliten, det er kroppens naturlige og friske reaksjon på alle gjøremål. Det er en oppdatering fra hjernen om hvor mye energi som er brukt og hvor mye som fortsatt står til rådighet. Opplevelsen av å være sliten er et signal om at det nå, eller veldig snart, er behov for en pause av en viss lengde slik at man kan hvile tilstrekkelig og samle nye krefter til neste gjøremål. Hvis vi likevel ønsker å gjennomføre ting når vi er slitne, trenger vi ekstra energi for å få det til. Da settes stressreaksjonen i gang og vi ”låner” energi fra sparekontoen vår. Som regel vil man da oppleve en enda sterkere slitenheten i kroppen og den sunne reaksjonen er å høre på kroppen, sette seg ned og vente med andre gjøremål til man har mer energi igjen.
Men hvis behovet for hvile ikke blir møtt over lengre tid kommer kroppen til å stadig si tydeligere ifra om at den trenger hvile for å kunne fungere. Flere oppgaver enn før kan oppfattes som utfordrende eller umulige. For mange er da løsning å ”ta seg sammen” og å jobbe enda hardere for å gjennomføre disse oppgavene. Når man gjør det igjen og igjen, mobiliserer man kroppen med stressreaksjon på nytt og på nytt hele tiden. Man ender da med å stadig bruke mer energi fra sparekontoen uten hvile seg opp igjen til mer energi på konto. Til slutt kan man ende opp med å kun leve på lånt energi.
Dette kommer til å resultere i enda mer slitenhet. Enda flere og enda mindre ting blir stadig større utfordringer som krever stadig mer superkraft. Etter hvert kan helt enkle oppgaver som å stå opp, dusje og gå på jobb oppleves som så utfordrende at man må mobilisere stressystemet bare for å kunne komme seg gjennom hverdagen.
Dette medfører også at det blir stadig vanskeligere å stoppe opp for å hvile. Stresset er konstant og det kan føles som en trussel mot hele systemet å komme ut av stresset for å lade energi. Det oppleves fort som at det ikke finnes noe alternativ til å fortsette med denne konstante mobiliseringen for å få hverdagen til å gå rundt. For hva skjer når man da endelig stopper?
Bare det å stoppe blir da en så stor utfordring at det er enklere å la være. Å fortsette i det samme sporet som før krever mindre energi enn nøye overveide beslutninger eller å gjøre noe nytt. Derfor prøver kroppen faktisk å spare energi ved å ikke stoppe opp for å hvile. Etter hvert blir både kroppen og psyken avhengig av stress for å ha en opplevelse av å kunne fungere. Man kan ikke lenger tenke seg å leve et liv uten superkraften.
Niklas Nygren (utbrent pyskiater fra Sverige) skriver på bloggen sin:
Hjernen er plastisk, det vil si at den kan forandres. Når man gjør noe ofte og mye, da lærer hjernen at dette er viktig og lager "snarveier" for å sette gang de aktivitetene eller funksjonene. Hvis man ofte er i stress over lengre tid, lærer hjernen at dette er bra. Da vil den lettere og fortere sette gang denne funksjonen.
Helt fysisk kan kroppen også bli avhengig av stress. Spesielt stresshormonet kortisol kan gjøre kroppen avhengig. Til enhver tid har kroppen et visst nivå av stresshormoner i kroppen. Når en stressreaksjon utløses øker produksjonen av hormonene og er det som mobiliserer kroppen til å prestere bedre. Etter stressreaksjonen, når det sympatiske nervesystemet skurs ned igjen, reguleres automatisk hormonnivået ned igjen til det som er kroppen normalnivå. Men hvis kroppen ofte er i stress over lang tid vil kroppen venne seg til et høyere nivå av stresshormoner. Dette fører til at det normale nivået forskyves oppover og kroppen klarer ikke lenger å regulere nivået av stresshormoner ned, selv når stresset faktisk gir seg.
En lege forklarte det til meg en gang som at det er som å fylle vann i et glass med et lite hull i bunnen. Det renner hele tiden vann ut av hullet, men det er såpass lite at kroppen klarer fint å regulere vannmengden i glasset til nøyaktig det den trenger. Etter land tid med stress, så må kroppen kvitte seg med mer og mer stresshormoner for å klare å opprettholde en balanse. Den utvider derfor hullet i bunnen, så det renner ut mer og mer samtidig som det fylles på mer og mer. Problemet blir da at hvis man ønsker å stoppe så er det fortsatt et stort hull i bunnen, så kroppen må fortsette å pøse på med stresshormoner for å klare å holde et okay nivå for å fungere. Dermed må man stadig påføre seg selv mer og mer stress for å holde seg gående. Og når man først stopper tar det lang tid for kroppen å justere hullet i glasset til riktig nivå.
Kronisk stress fører ikke automatisk til sykdom, men det kan føre til mange ulike helseproblemer. Utbrenthet eller stressrelatert utmattelse er en av disse sykdommene. I følge Marie Åsberg, psykiater og stressforsker fra Sverige, er det hovedsakelig tre ting som kan forebygge en utbrenthet: nok søvn, nok pauser med hvile og opplevelsen av å ikke føle seg alene.
Det finnes mange eksempler på mennesker som lever mange år i kronisk stress, men ikke blir syke, enten om det gjelder jobbsituasjon eller sosiale forhold. Det som utgjør forskjellen er om de har god støtte fra kolleger, sjefer, venner eller familie, og dermed føler seg mindre alene. Dette kan også gjøre det lettere å ta pauser fra stresset og hente seg inn igjen i perioder før det har gått for langt, og det er personer som har en god søvn. Problemene oppstår først når dette ikke er tilfellet (lenger). Da oppstår i verste fall utbrenthet eller andre stressrelaterte sykdommer som vi skal se nærmere på i neste innlegg i serien om stress.
Kommentarer
Legg inn en kommentar